OL – SIRKUS, MED POLITIKK I FØRERSETE!

Til tross for det så slipper deltakerne billig fra å ta stilling til den politiske makten som det ligger i arrangementet. Og siden politiskmakt ligger i selve arrangementet så må det vel være mulig også for utøverne å bruke sin makt til å påvirke, om de ønsker. 

Vi går mot nok et idrettsmesterskap der deltakelse i mesterskapet kan diskuteres om er forenelig med de etiske normer og menneskerettigheter vi mener bør være i et samfunn, og innenfor idrettsbevegelsen spesielt. Grunnen til at spørsmålet om deltakelse i et internasjonalt mesterskap dukker opp igjen er, denne gang, at arrangørlandets myndigheter åpenbare forakt for enkelte grupper i samfunnet. 

I Russland nå, er det mennesker som ikke har den «rette» holdningen til hvem de skal elske, som skal tas. Russlands president mener at det er galt å elske en av samme kjønn, noe vi mennesker trolig har gjort i alle tider så lenge vi har kunnet føle noe for andre mennesker.

Nok en gang går vi mot et mesterskap der utøverne slipper usedvanlig billig unna de etiske spørsmålene ved deltakelse. Det er som om vi ikke har tiltro at utøverne kan tenke, at de bare skal prestere fysisk og fremvise i konkurranse med andre, det fysiske mot og utholdenhet som vi selv ikke evner å få til. Hjemme fra godstolen foran flatskjermen sitter vi og tiljubler utøverne og bryr oss katten om alt som er rundt, bare nasjonen tar gull og heder slik at vi kan hylle utøverne og oss selv med skrik og skrål som overdøver de undertryktes rop om hjelp. Og skulle det bli, null gull og heder, ja så er det sannelig en redning! For om vi bruker tiden på vrede og harme, over utøverne som sviktet, ja så er jo det engasjementet til hjelp slik at den undertrykte kan forbli glemt. 

I dagens idrett/underholdning/sport er det heldigvis ikke anerkjent med idrettsgrener som går utpå, direkte og skade eller drepe motstanderen, det nærmeste vi kommer er trolig proffboksing. (Som nå til og med KRF kan komme til være en av grunnene til at det blir tillatt i Norge.) Men om vi ikke har liv som tas i selve konkurransen og i åpenhet på arenaen, så skjer det kanskje mye i landet ellers. Bak den flotte fasaden så driver ofte arrangørlandet på med sitt. Tortur i fengsler, ulovlige arrestasjoner og brudd på mot menneskerettighetene, osv. Ta vi og ser litt i ettertid av U-21 EM (fotball) i Israel, tror noen fortsatt at norsk og andre nasjoners deltakelse har gjort situasjonen lettere for Palestinere? Har ja til deltakelse tilhengerne i ettertid undersøkt hvordan den Israelske regjering har brukt mesterskapet politisk i eget land?

Vi i Norge skryter over bronsemedaljen vi tok i OL i Berlin 1936, vi mener at vi ga Hitler en nesestyver når vi slå arrangørlandet Tyskland. Så kanskje er det å dra frem denne eneste herremedaljen til norsk A-landslag i internasjonal sammenheng litt som å banne en hvis plass. (Spesielt fra en som har vært aktiv innenfor fotballen) Men av og til er det kanskje nødvendig og banne litt, for å få handling. For i forkant av Berlin OL i 1936, burde ikke verdens ledere vært mer våken på hva som var på gang i Tyskland? Signalene var der, og de var mange, Nürnberglovene 1935, slutt på frie valg, kun et parti var tillatt, for å nevne noe. Hadde ikke det tyske folk, inklusiv den jødiske del av befolkningen, fortjent bedre fra verden? På denne tid var det helt sikkert mange mennesker i Tyskland som så hvilken vei det bar, hvor Hitler førte de hen. Hva gjorde verden? Jo de ga Hitler, gjennom OL, sin annerkjennelse på politikken han førte. Etterpå dro landene som deltok hver til sitt, og etterhvert

Opplysninger fra Wikipedia

fordømte mange Hitler sin politikk. Men hva tror man Hitlers propagandamaskiner gjorde hvordan brukte de OL i ettertid på hjemmebane? Fokuserte han på tapet for Norge eller at Tyskland tok 33 gull og 89 medaljer totalt og dermed ble beste nasjon blant 49 deltaker nasjoner? (49 nasjoner var en økning på 12 fra OL i Los Angeles i 1932, der 37 nasjoner deltok) Tenke igjennom og være ærlig med deg selv og se hva du kommer frem til. Selv tenker jeg at det tyske folk i hovedsak slett ikke var ondsinnet av natur hverken mot jøder eller andre. Men de hadde fått en leder som førte de på ville veier, og når det enda var tid til å stoppe Hitler fra innsiden med hjelp fra utsiden. Da visste utsiden og omfavne gal side, kanskje var de blind på grunn av sin higen etter underholdning?
Hvem vet, kunne en total boikott av OL gjort noe til for å hindre Hitlers herjinger? Spør vi, i det moderne vesten vil vi nok få et stort sett nei til svar. For ingen må si at vi kunne gjort noe i forkant, det rokker i oss og ber oss ta ansvar, det liker vi overhodet ikke. (Se bar på dagens klima problematikk alle vet de kan gjøre sitt, men nesten ingen gidder å gjøre noe som helst)

Så tilbake igjen til det forestående OL i Russland, I Putins Russland der du ikke har lov å vise følelser for et annet menneske av samme kjønn, fordi barn kan ta skade av det. Putin mener det, så nå har militærmannen Putin blitt kyndig i barnepedagogikk. Tro hva Putin sier om små barn som ser på når politi og annet «sikkerhetspersonell» banker opp fredelige demonstranter på åpen gate?

Våre kjære idrettsutøvere og våres melidenhet for dem, de som vi syntes enormt synd på om en liten forkjølelse setter dem utenfor eller svekker deres muligheter til gull i OL. Stiller vi denne medlidenheten for utøverne, opp mot arrangørlandets undertrykte? 

Jeg savner at utøverne som faktisk har ganske stor makt og pressmiddel til å gjøre noe, om de vil, bruker den aktivt og gjør noe. Vi kan ikke tvinge dem, for i ytringsfrihetens navn så må de få mene det de vil. Om de mener at kjærlighet mellom samme kjønn skal forbys eller diskrimineres så må de få mene det, men mener de som jeg håper de gjør, det motsatte ja til kjærlighet på tvers av kjønn, nasjonalitet, religion, gruppe osv, ja da bør de stå opp og si i fra. For om de er stilltiende så kan de med sin deltakelse bli tatt til inntekt for å nærmest være samtykkende til Putins politikk.
Eksempelet, Russland og OL, er bare et eksempel det fins land som er i krig, der drap på uskyldige uten dom og andre overgrep, som arrangerer idrettsarrangement. 

Jo mer kjent idrettsutøver er jo større politisk påvirkning vil en utøver kunne ha, man vil vekke befolkningen og det er kanskje det viktigste momentet. Og tenker vi prossesen videre til grupper samlet, eksempelvis skilandslaget i Norge og enda videre alle deltakere i nasjonen og til slutt alle utøvere samlet fra alle nasjoner i protest mot Putins nye lover. Jeg ser ikke bort fra at Putin ville endret lovene på flekken, og kanskje til og med slengt seg rundt nærmeste mann og gitt han en klem, dersom det hadde vært kravet fra en samlet utøver tropp for de skulle å delta i Putins OL. 

Hva så med pampevelde i IOC, skal jeg ikke stille de til ansvar for å legge OL til Russland og andre nasjoner som begår overgrep? Jo selvsagt har de ansvar, men der i gården er det vel etterhvert så mange råtne egg at denne artikkelen trolig ikke ville bli ferdig om jeg skulle gi meg utpå det. Så har jeg da mer tiltro til at utøverne vil gjøre noe, enn pampene bak. Og kjære utøvere mange av dere tjener mer enn de fleste av oss kan drømme om, dere er privilegerte og kan tjene penger på noe av det dere synes er aller kjekkeste, ja det er jobben deres. Men tro om ikke den viktigste inntektskilden deres, reklameverdien (som er avhengig av folkets anseelse av dere) ville øke voldsomt om dere også tok skikkelig tak i det uetiske og undertrykkende som idretten er med på å godkjenne.

Jeg liker å se på gode idrettsprestasjoner og jeg har mine favorittgrener også innenfor vintersport. Men klumpen i magen den ekle følelsen over at et OL i Putins Russland med lover som forbyr og vise kjærlighet er fullstendig feil nå! Derfor blir jeg ikke tv titter under OL, og etter at NFF valgte å delta i U 21 EM er samme følelser for arrangementer fra dem, lite fotball på meg fremover.

Til statsminister Erna Solberg vil jeg si, å ta opp med Putin eller andre som begår brudd på menneskerettighetene passer seg alltid, det som ikke passer seg er å ikke ta det opp ved enhver mulighet og helst som første sak. Helt frem til faktisk handling til det bedre har funnet sted. 

Erna Solberg og andre statsledere burde reist til Russland for å ta opp brudd på menneskerettigheter og undertrykkingen av grupper i befolkningen som pågår først, og dersom de oppnådde resultater, ja da kunne de ha unnet seg OL underholdning.

Nå går tankene mine først og fremst til de gruppene som blir undertrykt i Russland, hva kan jeg gjøre, fra Norge? Jo, jeg kan la vær å lese om OL på nett, jeg kan la vær å se på TV som sender fra OL (dermed blir det ikke registrert og reklame inntektene går ned og vil påvirke slike arrangementer på sikt om vi er mange nok) og jeg kan la vær å kjøpe aviser som fokuserer på OL. På den måten kan hver og en av oss gjøre en faktisk innsats og utøve en forskjell på sikt. Ingen er for liten og ingen handling er for ubetydelig, for å påvirke verden til å bli rettferdig og likeverdig for alle.

6. februar 2014

Roy Henrik Eriksen