Vi skriver 2016, det er nå over 70 år siden verden var
sjokkert over raseforfølgelsen som hadde pågått i lang tid med et statsapparat(er)
som fremste representant(er) for den utøvende rasismen. I Norge har vi i hele
etterkigstiden terpet på hvor ond og hensynsløse politikerne i Hitlers Tyskland
var, vi har spurt oss mange ganger hvordan kunne det skje, og hvordan kunne
folket la det skje.
Nå står vi midt opp i en flyktningkrise, mennesker på flukt
fordi hjemmene deres er utrygge å bo og landene deres er utrygge å leve. Skal
de bli værende, eller legge ut på en farefull reise, som kan og mange ganger
gjør den akkurat det, ender med døden. Men håpet, håpet om en fredelig fremtid
gjør at mange mennesker ikke ser en annen utvei, nemlig å flykte til et området
de håper på er fredelig og kan gi dem en fremtid. Da bør vi stå klare til å
nettopp gjøre det, åpne og ta i mot dele på det vi har. Gjør vi det er jeg ikke
bekymret fir fremtiden, ikke plass til alle, nei men når det er fred i deres
land så reiser mange tilbake, eller kanskje nordmenn og dansker kan reise til
deres områder å leve? Løsninger finner vi etter hvert, bare vi har hjertet med
oss og ikke lar egoismen styre oss.
Norge deporterer mennesker tilbake til farligere områder
fortere og oftere enn noen gang før, jeg har ingen tiltro til noen av
politikerne på stortinget, som lar den sittende ondskapsfulle og rasistiske
regjeringen få sitte. Lar de Høyre og FRP få sitte når de er så til de grader
ond mot andre mennesker, ja så er de ikke noe bedre selv, forlik eller ikke.
Tro om f.eks. KRF og Venstre vet selv hvor mange ganger de har klaget på
regjeringen sin flyktningpolitikk? Og etter hvert møte om krisen, ja så er
regjeringen bare blitt ondere og mer inhuman. Når er det godt så lang at det
langt, at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser, men allikevel,
regjeringen sitter trygt.
Danmark
gjorde seg til smålighetens mester da de vedtok den 25. januar 2016 at de
skal frarane flyktningene eiendelene, sine når de kommer til landet, selvsagt
de eiendelene som har en verdi.
Det er oppsiktsvekkende å vedta, like oppsiktsvekkende er
det å få noen til å utføre grusomheten. Det lukter nå rasisme og fremmedhat
lang vei, både fra den norske og danske regjeringen og deres støttespillere,
d.v.s. enhver politiker som ikke går i mot.
Vi kan nå fort oppleve at land som Norge og Danmark blir
dømt for brudd på menneskerettighetene det er oppsiktsvekkende, eller er det
det? Har vi bare vært skinnhellige fordi problemene i verden ikke har vært
utenfor stuedøren vår?
Tenk om vi hadde byttet ut mesteparten av sportssendingene
med å vise virkelighetens verden? Bilder av mennesker, både voksne og barn som
dør i krig, blir bombet i hel eller henrettet av krigere fra den ene eller
andre siden, eller mens de på flukt til et annet område, må bøte med livet på
den farefulle ferden før de rekker å komme til steder som gir dem håp om en
bedre fremtid.
Vi må også huske på at det bakenforliggende til de kriger,
som driver alle menneskene på flukt, har vesten har stor medvirkning til at de
har fått starte og eller at de har blitt opprettholdt, inklusiv Norge.
Nå er det på tide å ta frem det gode i oss, få kastet de
politikerne som vil være ondskapsfulle mot menneskeheten og få satt inn
politikere som tenker på mennesker først.
Økonomi? Jo med rettferdig fordeling er det nok til at alle
kan spise seg mett;
(fra til ungdommen, Nordahl Grieg)
For
hva skal man si når 62 personer eier like mye som halvparten ev jordens
befolkning, er ikke det et ran og en forbrytelse, burde ikke Danmark og
andre land begynne her, med å konfiskere verdier i fra de egentlige
kjeltringene, i stedet for å gå løs på de som har minst?
Folk flest, oss som skaper samfunnet, la oss ta makten og
respekten tilbake, la oss vise at vi først og fremst er mennesker, mennesker
som er innstilt på å hjelpe andre mennesker som trenger hjelp. La oss slippe å
fremstå som svikere og ondskapsfulle når historien om vår tid skal skrives.
Handling nå! Bort med Solberg og Listhaug.
Og til slutt viktig!
Vi må heller ikke la offentligheten sensurere kritikk av
maktens overgrep, mot flyktninger, eller andre utsatte grupper.